"Intenst og gripende ... "There’s no place like home» er Vanessa Bairds tredje selvreflekterende bildebok, der hun med et minimum av tekst lar sidene fylles av helsides illustrasjoner – tegnet og malt. Det er kraftig kost, sterke, fargerike og brutale bilder av fortvilelse og forfall. Side etter side presenterer hun gjentakelser av noen presserende temaer, og slik kan samlingen av bilder framstå som en skissebok, i den forstand at den viser kunstnerens mange prøvende forsøk på å finne en endelig form til tema. Repetisjonen får like fullt en egen narrativ verdi når bildene med sine små varianter bygger opp en ubehagelig fengende, klaustrofobisk stemning som tvinger deg til å reflektere over ting du så gjerne vil skyve fra deg. Her kommer vi ikke unna. ... 

Omgivelsene er senger og frokostbord, avføring og oppløsning, betraktet av øyne som stanger ut fra hodeskallen på dukkelignende, forskrekkede barn. De er låst i en slags evigvarende barndom, men de er uthulte, uten kjerne, slik gamle dukker er dømt til å være.

På et par av bildene står det en følgetekst: «Stuck in genes and affection». Den hinter om det ekstreme båndet vi har til vårt opphav, vår mor og vår far og de andre, enten vi tenker over det eller ikke, skyver det fra oss eller velger å gjennomleve det, bit for bit, time for time. Både genene og de følelsesbåndene vi har – gode og vonde – limer oss fast til tilværelsen. Dukken blir etterhvert til det stivnede begrepet om barndom, en gjenstand for projeksjoner som vrenger og vrir seg ved nærmere ettersyn. Trykket innenfra får øynene til å sprute ut av hodet. 

Det er også slike påminnelser denne boka gir oss, om enn vridd inn i det karikert groteske.Tilværelsen Baird skildrer er uutholdelig, men samtidig holder hun – og vi – den jo ut, gjennom livet, klistret fast i den vi er. Vi er deltakere og vitner, aktører og betraktere. Bairds bilder gir rom til refleksjon."

Jon Rognlien, Dagbladet