«Sterk tragikomedie ... Sindre Goksøyr (49) Fra Dongerykollektivet har lenge vært en størrelse i den norske tegneserieundergrunnen, men det er først med tegneserieromanen PFFT! At han nå virkelig bryter overflaten.»

«Boken ble allerede før utgivelse solgt til det franske hipsterforlaget Mismam Èditions, som også har likesinnede kulthelter som Simon Hanselman og Johnny Ryan i stallen. Goksøyr befinner seg tidvis i samme drøye landskap som disse to tabuknuserne, men i tilbakeblikkene til barndommen byr også PFFT! På en melankolsk sårhet og brutal ærlighet som slekter vel så mye på Chris Ware og  Mats Jonsson på sitt mest hudløse.»

Øyvind Holen, Dagens Næringsliv

Selv om Pfft! på mange måter er morsom tegneserie, med treffende replikker og gjenkjennelige hverdagssituasjoner, er det mye mer på spill. Goksøyr graver dypere enn til Noels ilske utfall og gir oss en intim skildring av traumene hans. Gjennomgående er temaet avvisning – både Noels egen opplevelse av å ha blitt avvist helt siden barndommen, og hans desillusjonerte distanse til omverdenen. Gjennom tilbakeblikk ser vi en oppvekst preget av mobbing, avslag og manglende forståelse – faktorer som har formet andens pessimistiske verdenssyn. Det blir klart at hans harde ytre fungerer som et forsvar mot en følelse av ensomhet og ut av et dyptliggende ønske om å bli sett og forstått. Hans sarkasme, som ofte får oss til å le, rommer en dypere smerte som gradvis avdekkes etter hvert som vi lærer om hans fortid.

I Pfft! balanserer forfatteren humor og satire med alvor og refleksjon og gir en innsiktsfull utforsking av relasjoner, identitet og mening. Med en blanding av angst, komikk og en evig dragkamp mellom håpløshet og håpet om noe bedre, får vi et tankevekkende innblikk på det absurde i menneskelig eksistens."

May Andersen, Serienett

✻✻✻✻✻✻

"Sindre Goksøyrs første tegneserieroman begynner som slapstick, men ender opp som noe genuint ubehagelig ...

Sindre Goksøyr er ikke blant våre mest profilerte serieskapere, men stilen hans kan man knapt ta feil av: myke penselstrøk, ingen skygger eller skraveringer, en fargepalett som stort sett begrenser seg til gult, brunt og forskjellige nyanser av rødt. I Pfft! blir de minimalistiske, smått naivistiske tegningene stående i brutal kontrast til ofte svært voksen tematikk.

Noel overdriver nemlig ikke når han tenker at livet har bestått av krangling og ydmykelser. I en serie anekdotiske flashbacks møter vi en liten gutt som må hanskes med en altfor streng mor, en venninne som får ham til å gå langt ut over sine seksuelle grenser og en skolegang som gradvis går fra å være krevende til å bli helt uutholdelig. Når noen faktisk prøver å hjelpe, ender det bare med skam og pinlige situasjoner, det også.

Alt sammen beskriver Goksøyr med en detaljrikdom som oppleves forstemmende troverdig. Og underveis går boken med den flåsete tittelen fra å være en slapstick-aktig komedie til å bli noe genuint ubehagelig.

En unik stemme

Ingen blir født som eksentrikere eller outsidere. Vi har alle et grunnleggende behov for å høre til.

Men noen av oss velger – eller blir tvunget til av omstendighetene – å stille seg på siden av det store fellesskapet. En del ender også opp med å bli kranglete, kverulerende og mer eller mindre umulige for andre å forholde seg til.

Pfft! gir oss, ved hjelp av tegneseriemediets mest basale virkemidler, én slik skjebne. Den enerverende, inntil nå fullstendig endimensjonale figuren Noel blir en mann – eventuelt en and – man føler sympati med, selv om man helst vil slippe å støte på ham i butikken eller på gaten.

Ikke minst etablerer boken også Sindre Goksøyr som den unike stemmen i tegneserienorge han strengt tatt har vært i to–tre tiår allerede."

Roy Søbstad, Empirix